Tastefeil i statsbudsjettet?
I Marvel-filmen Avengers: Infinity War har Thanos, en bad guy med episk kjeveparti satt seg som mål å utslette halve universet med noen props bare Hollywood kunne funnet på. Spoiler: han lykkes, halvparten av folka i universet forsvinner (det er ikke fælt å se på, de bare forsvinner fra lerretet), og på slutten av filmen stirrer superheltene blekt mot solnedgangen.
Plottet i årets forslag til statsbudsjett er noe tørrere og fritt for superhelter, men ikke helt ulikt det fra Avengers: Infinity War. For, her skal ting vekk.
- Ett år før planen kuttes 4000 studieplasser som ble satt opp under corona. Det gjør at antall studieplasser for design på AHO halveres.
- Studenter fra land utenfør EØS som ønsker å ta hele utdanningen i Norge skal betale skolepenger.
- Stimulab-ordningen får kuttet budsjettet med ca 75% fra 21 MNOK til 4,925 MNOK
Vi tar dem i rekkefølge.
Halvering av antall plasser på AHO Design
Digitaliseringsbransjen lider under kronisk mangel på folk. Den store bremseklossen i alles vekst er at det finnes altfor få kvalifiserte folk som kan gjøre jobben.
For hvert år som går blir underskuddet på folk i bransjen litt større, mens behovet for digitalisering bare øker. Altså er det mange selskaper og offentlige virksomheter som ikke får tak i folkene de trenger*.
Da er det ubegripelig at Kunnskapsdepartementet kutter 30 plasser i design ved AHO i årets budsjettforslag. Det hele fremstår som et arbeidsuhell. Disse studentene får gjerne fast ansettelse flere år før siste eksamen, går rett ut i jobber som betaler godt, og trår til i arbeidet med å digitalisere Norge. Og slike folk skal vi utdanne færre av?
I 2014 begynte bransjen å rope varsko om at det ble utdannet for få designere fra AHO, NTNU, UiO, m.m. som kunne jobbe med digitalisering. Én ting vi ba om da, var minst 60 studieplasser innen design på AHO. Men det var først i 2020 at det ble funnet midler til 30 ekstra plasser. Nå blir disse plassene fjernet, og AHO sitter atter igjen med bare 30 plasser.
Dette er surt for bransjen. Mangelen på folk er allerede stor og med et pennestrøk gjøres den enda større. Ironien er at dette vil svi også for det offentlige selv, som jo kontinuerlig søker etter folk med kompetanse på tjenestedesign og UX-/ interaksjonsdesign.
* Her taler jeg ikke for min syke mor. Selskapet jeg jobber i investerer tungt i å tiltrekke seg de beste designerne, utviklerne og forretningsfolkene — og lykkes, år etter år.
Studiepenger for studenter fra land utenfor EØS
Her i Norge er vi heldige som har både gratis studier her til lands, og lån pluss stipender fra Lånekassen som gjør studier i utlandet mulig. For studier i utlandet kan være svært kostbare.
Studiepenger er et så fjernt begrep på norsk at det ikke ligger i ordlisten på mobilen!
Selv ville jeg aldri kunne ha studert ved NUS i Singapore via Gründerskolen uten støtte fra Lånekassen. Og uten studielån og stipend ville utveksling til Aalto i Helsinki ha vært utelukket.
Norge har lenge vært et “unntaksland” der folk fra hele verden har kunnet komme og ta en hel grad, uten å betale mer enn studieavgift, samt livsopphold. Det skal det nå bli slutt på for studenter fra land utenfor EØS, som ønsker å ta en hel grad her. Utvekslingsår skal fremdeles være gratis.
Dersom studenter som kommer fra land utenfor EØS vil måtte betale studiepenger, vil det med god sannsynlighet gjøre at færre søker seg til Norge for å studere. Ettersom norske studenter i liten grad velger å studere i utlandet, noe som vil gjøre studiene i Norge mindre internasjonale. Færre studenter fra andre land betyr også færre folk som vi kan rekruttere etter endte studier.
Tilgang på kvalifisert arbeidskraft fra utlandet er viktig for videre vekst. Gratis studier er en god mekanisme for å få dem hit.
Men budsjetter skal kuttes, og budsjettmakerne gjør et grep som gir alle produktteam hodepine: de går rett fra problem til løsning.
En mer fornuftig prosess ville være å …
- formulere hvilke mål som skal nås
- sikre at en har god forståelse for nåsituasjonen, og hva som driver den
- kartlegge handlingsrommet og se på tiltak som kan fungere
- teste tiltakene på trygt vis (safe-fail), og veie dem mot hverandre
- forsøke å kartlegge (dette er vanskelig) sannsynligheten for at tiltakene vil gi ønsket utfall — her er det lurt å se på hva andre har gjort tidligere
- til slutt innføre løsningen metodisk og med målbare mål
Budsjettmakerne mener kanskje å befinne seg i det som Cynefin kaller et komplisert domene, der ting er innviklet men nokså forutsigbare. Men dette er et komplekst problem; plutselige endringer vil gi resultater vi ikke kan forutsi.
Se på Finland, som nå har gjort om sitt opplegg og tilbyr stipendordninger som dekker hele eller deler av studieavgiften. Et flyttestipend på EUR 5000 er også tilgjengelig.
Og, mens vi er inne på penger: har noen regnet på hva det vil koste å lage et system for fakturering og innkreving av studieavgift, for hvert lærested som har studenter fra land utenfor EØS?
Stimulab, farvel?
Stimulab skal “stimulere til offentlig innovasjon fra brukernes perspektiv” og er en pott med penger der offentlige virksomheter kan få støtte til designdrevne innovasjonsprosjekter som setter brukeren i sentrum. Stimulab inngår i en portefølje av virkemidler og er rettet mot innviklede utfordringer (“floker”) i offentlig sektor.
Stimulab-ordingen forvaltes av Digdir i samarbeid med DOGA. Midlene kommer fra Kommunal- og distriktsdepartementet (KMD). Her er en oppsummering av Stimulab-prosjekter fra 2016 til 2020 (PDF).
Ideen bak ordningen er at offentlige budsjetter i framtiden vil bli strammere, og at brukernes behov vil forandre seg. Da må vi finne nye måter å jobbe på, og til dette støtter Stimulab prosjekter som kan spare det offentlige for penger, og gi bedre løsninger til brukerne.
Stimulab har bidratt til mange viktige prosjekter, blant annet den prioriterte livshendelsen Alvorlig sykt barn som i 2020 mottok 4,35 MNOK til sitt prosjekt. Dette ene prosjektet altså mottok nesten like mye som Stimulab vil ha å fordele i 2023.
I følge reglene skal Stimulab-støtte tildeles prosjekter som:
a. har et tydelig brukerfokus og tar utgangspunkt i reelle brukerbehov.
b. har et tydelig innovasjonspotensial. Med innovasjonspotensial mener vi blant annet hvor ny problemstillingen er, og om det finnes løsninger på tilsvarende eller lignende problemstillinger fra før.
c. har gjennomføringsevne ved bl.a. å bli prioritert høyt av virksomheten selv, gjennom en klar lederforankring og egen ressursinnsats.
d. har et tydelig gevinstpotensial.
e. har lærings- og overføringsverdi til andre virksomheter.
f. er åpne og ikke har en forhåndsbestemt løsning.
Her er en oversikt over porteføljen av prosjekter som har fått støtte.
Menon Economics fant at Stimulab-prosjektene:
- i stor grad førte til “ny kunnskap og innsikt, felles problemforståelse og etablering av nye samarbeid”
- har “vist seg egnet til å samle virksomheter i felles innovasjonsprosjekter, og skape felles forpliktelse til å realisere de løsningene man kommer opp med”
- har bidratt til at “norske leverandører ligger derfor nå trolig i tet internasjonalt når det gjelder kompetanse på tjenesteinnovasjon i offentlig sektor”
Dette er tydeligvis ikke nok. Jeg aner den samme misnøyen med kompleksitet som i kutt av studenter fra land utenfor EØS. Stimulab-prosjekter løser nemlig ikke problemene selv, men peker på løsninger som så må realiseres, f.eks. med støtte fra medfinansieringsordningen.
Er planen er å legge ned Stimulab? Det ser slik ut. Hvorfor ellers kutte budsjettet med over 75%? Aner vi en motstand mot design i dette budsjettet? Nei, for DOGA får økt sitt budsjett til 71 MNOK, og Designdrevet innovasjonsprogram (DIP) får økt budsjettene sine med 3,6 MNOK. Midlene kommer fra hhv KMD og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).
Så, hva er rasjonalet? Jeg blir ikke særlig klokere av Kommunal- og distriktsdepartementets budsjettforslag:
Det foreslås å redusere bevilgningen med 16 mill. kroner for å frigjøre midler til andre prioriteringer. Samtidig vil det vurderes å innføre økt egenbetaling fra nye prosjekter.
Utenfra er det ikke åpenbart hva hensikten med kuttet er — utover å spare 11 MNOK. Stimulab skal antakelig bort. Politisk er det snedig å starte med et kraftig budsjettkutt nå, for så å kutte litt mer til neste år, og til slutt avvikle hele greia. Men samtidig får altså DIP mer penger? Nei, dette er snodig.
Skal digitaliseringen gå saktere?
Digitaliseringen av Norge øker takten, trass usikre tider. Digitalisering skaper bare verdi når det vi lager blir mye brukt, og gir effekten vi la opp til. Alt annet er kostnader — dessverre. Altså er det vel så viktig hvordan vi digitaliserer, som hva vi digitaliserer. Da er det uklokt å utdanne færre som kan gjøre dette, lukke dørene for studenter fra resten av verden, og kutte i tiltak som Stimulab.
I det siste har det vært mange lyspunkter i digitaliseringen i Norge. Vi ser fremskritt i sammenhengende tjenester, kravene til universell utforming skjerpes og økt deling av data skaper verdi for innbyggerne og sparer det offentliges tid og penger.
Men vi har fremdeles et altfor mange digitaliseringsprosjekter som ikke får til riktig brukermedvirkning eller som selv etter store investeringer ikke kommer seg i produksjon. Årsakene er sammensatte: utilstrekkelige finansieringsmodeller, prosjektmodeller som vegrer seg for å sette ting i prod(uksjonsmiljøet, så brukerne kan bruke det), mangel på folk med kompetanse på digitalisering og et underskudd av ledere (PDF) som tenker strategisk om teknologi og brukerorientering. Kommunene sliter med samme problem. Kravene til digitalisering er omfattende, og ingen offentlige enheter jeg har intervjuet føler at de har et fullgodt grep om disse.
Planløst budsjett for digitalisering av Norge?
Det er uklart hva det førende prinsippet i statsbudsjettet er, hva digitalisering angår. “Øk litt her og kutt litt der”, kanskje? Konsekvensene er uansett ikke vanskelige å spå:
- Færre folk vil utdannes til å kunne digitalisere offentlig og privat sektor
- Færre utenlandsstudenter vil kunne rekrutteres til jobb i Norge
- Færre offentlige prosjekter vil får støtte til brukerorientert digitalisering
Klippefeil, altså.
Hva om vi bare … styrker digitaliseringen i stedet?
Digitaliseringen av Norge må fortsette, også i uforutsigbare tider. Vi har altfor få folk som kan digitalsere: produktledere, UX-designere, tjenestedesignere, plattformutviklere, frontendutviklere, uu-eksperter, ledere, og mer.
Det foreslåtte statsbudsjettet vil gi 30 færre tjenestedesignere og UX-designere pr år. Men vi trenger å utdanne minst 150 flere slike hvert år, utover de studieplassene som allerede finnes.
Det første grepet er å opprettholde finansieringen til design ved AHO.
Dernest må vi øke finansieringen av studieplasser innen produktledelse, frontendutvikling, universell utforming — samt tjenestedesign og UX-design. Her trengs det minst 120 flere plasser per år, som kan fordeles mellom hhv UiO, NTNU, UiB og UiS.
Og, mange av skolene som i dag utdanner folk som kan digitalisere har i dag en finansieringkategori som er altfor lav. Her må tildelingen oppjusteres, aller hurtigst.
Digitaliseringen vil fortsette, uansett hva statsbudsjettet blir. Men færre studieplasser innen digitalisering vil gi oss færre folk som kan gjøre jobben. Det vil koste Norge langt mer enn kronene som nå skal spares.
